Orm!


Lytt til podcast

Klikk her for å gå til episoden

Så var det gjort!
Vi har ikke en gang kommet til Juli,
men likevel kan jeg rope «bye-bye» til skogen ute på hytta.

Når vi har vært her har jeg hver morgen gått tur inn i skogen,
på de fine stiene, inn til det idylliske vannet,
og ut igjen tilbake langs sjøen.
En perfekt måte å starte dagen på.

Men i går ble altså siste gangen.
Gresset har vokst godt,
så stien var noen steder litt uoversiktlig.
Jeg var allerede litt utilpass, men jeg gikk,
for jeg hadde prentet inn i hode på meg selv,

» om morgenen var der IKKE orm på den stien.»

(Og det handler ikke om fakta her,
det handler om hva jeg kan få meg selv til å tro)

Litt over halvveis lå den der.
Lang som den var, sort som natten med en gul sikksakk på ryggen.
Langs stien jeg gikk på, like ved foten min.

Heldigvis gikk Bonnie før meg.

Resten av turen ble et mareritt.
Hjertet dunket så det dundret i ørene,
kroppen var i høygir og alle sansene i spenn.
Hver pinn jeg så lignet orm,
hvert steg jeg tok var et steg av redsel.
Jeg skrek, hoppet, gråt og jamret.

Og dette var altså slutten på mine fine morgenturer.
Her skal jeg ikke inn igjen før det er frost i bakken.
Synd, veldig synd.
Forbanna orm! Forbanna ormefobi!
Som tar fra meg denne morgenidyll.

Jeg har tenkt litt på dette ormefobiet,
og hvordan det oppsto.
Min mor og jeg er enig om at det nok stammer fra barndommen.

Den gang min hyttevenninne og jeg lekte bak haugen,
jeg så en pinn på myren og hoppet over for å ta den,
det viste seg være en stor sort orm.

Vi løp hjem og fortalte,
men brødrene og søstrene våre måtte bli med tilbake for å se,
vi ble ikke trodd.

Da vi kom tilbake lå ormen på berget og buktet seg fremover.
Brødrene og søstrene (altså mine brødre og min venninnes bror og søster)
ble helt hysterisk og løp skrikende tilbake for å fortelle.

Oppstandelsen ble komplett,
da fedrene våre tok med seg en rive,
dro bak og tok livet av ormen,
før de kastet den i havet!

Min mor sa hun hadde syntes det hele var litt flaut.

«Skrike og bære seg sånn, det var jo bare en orm!»

Min hyttevenninne har fortalt meg at også hun er livredd for orm.
Det var da jeg begynte tenke på dette.
På hvordan dette kunne ha vært annerledes
hvis for eksempel mødrene våre hadde tatt hånd om situasjonen.

Hvis de rolig hadde tatt oss med bak og sett på ormen,
fortalt litt om den og sagt at jo, den kan være farlig,
men den er redd for oss og vil bare være i fred.

Hvis det hadde vært mitt første møte med orm,
hadde jeg da hatt ormefobi?

Jeg skylder ikke på noen,
og jeg har gjort akkurat det samme selv.
For tro ikke jeg klarte å holde meg  rolig og fornuftig
den gang jeg var på tur sammen med Guttene og møtte orm.
Så det ormefobiet har jeg før videre i arverekken….

Men det er synd,
for resten av ferien skal jeg nå gå tur på asfalt,
få vondt i knærne,
slutte å gå på tur,
sitte hjemme og spise,
og bli trillande rund før disse tre ukene er over.

God sommer!


Mer informasjon om Min matgale verden podcast

Flere podcaster fra

Lik pCast.no på Facebook